Tilpassede løsninger for å adressere behandlingssmertepunkter
Som det mest avanserte hvite pigmentet i det nåværende industrifeltet,titandioksid (TiO2)er mye brukt i tre kjernesektorer: belegg, plast og papirfremstilling, takket være sin høye dekkeevne, utmerkede hvithet og kjemiske stabilitet. På grunn av det store overflatearealet og høye overflateenergien er imidlertid rå TiO2-partikler utsatt for agglomerering. Dette kan føre til ujevn spredning, utilstrekkelig værbestandighet og dårlig bearbeidbarhet ved bearbeiding på ulike underlag. Spesialiserte tilsetningsstoffer er nøkkelen til å adressere disse smertepunktene, og oppnå både forbedret TiO2-ytelse og prosesseringseffektivitet gjennom "målrettet tilpasning."

I malingsindustrien er dispergerbarhet og påføringsstabilitet kjernekravene for TiO2-applikasjoner, og spesialiserte tilsetningsstoffer må spesifikt håndtere disse to utfordringene. For vann-baserte utvendige malinger, viser rå rutil TiO2, uten additiv modifikasjon, ofte agglomererte partikkelstørrelser som overstiger 50 μm, noe som resulterer i redusert skjuleevne (minst 12 g/m2 kreves for å oppfylle standarden) og utsatt for delaminering. I dette tilfellet kan polykarboksylatdispergeringsmidler brukes. Deres molekylære kjeder, gjennom de kombinerte effektene av elektrostatisk frastøtning og sterisk hindring, bryter opp titandioksidagglomerater til mindre enn 8μm. Ett malingsselskap rapporterte en økning i skjulekraft til 9g/㎡, utvidet lagringsstabilitet fra 3 måneder til 6 måneder, og redusert røreenergiforbruk med 20 %. I løsemiddelbaserte-industribelegg kan varierende kompatibilitet mellom titandioksid og harpiks lett føre til at fargen flyter og blomstrer, spesielt i mørkere farger. Tilsetning av et fosfat-anti-flytemiddel kan fordele titandioksid jevnt ved å justere grenseflatespenningen mellom pigmentet og harpiksen. Data fra en billakkprodusent viste en reduksjon i fargeforskjell (ΔE) for belegg fra 1,5 til 0,8, og en 15 % økning i den første-spraygjennomgangen.
I plastbehandling krever titandioksid en balanse mellom dispergerbarhet og værbestandighet, og spesialiserte tilsetningsstoffer må være nøye tilpasset underlagets egenskaper. Ved produksjon av PVC-profiler forårsaker agglomerering av titandioksid ikke bare groper på profiloverflaten, men reduserer også aldringsmotstanden. Uten tilsetningsstoffer viste profilen en fargeforskjell (ΔE) på 3,0 etter 2000 timers aldring av xenonlampen, og slagstyrken ble redusert med 30 %. Ved å bruke et modifisert silandispergeringsmiddel er dets hydrofobe grupper kompatible med PVC-harpikskjeder, mens dets hydrofile grupper forankrer titandioksidoverflaten, og forbedrer dispersjonsuniformiteten med 40 %. Kombinert med en hindret fenolisk antioksidant (som synergistisk hemmer frie radikalereaksjoner med titandioksid), ble fargeforskjellen etter aldringstesting redusert til 1,2, og slagstyrke-retensjonen økte til 85 %. I PP-sprøytestøpte produkter kan tilsetning av titandioksid redusere smeltestrømningshastigheten (MFR), noe som påvirker støpeeffektiviteten. Tilsetning av et fettsyreamid-smøremiddel danner imidlertid en smørende film på titandioksidoverflaten. For en produsent av husholdningsapparater reduserte dette sprøytestøpingssyklustiden til PP-produkter fra 45 sekunder til 38 sekunder, og forbedret overflateglansen med 10 %.
Papirindustriens krav tiltitandioksid (TiO2)fokus på oppbevaring og oppbevaring av hvithet. Spesialiserte tilsetningsstoffer må balansere spredning og vedheft. I belegningsprosessen for bestrøket papir har anatase TiO2 (som har en høyere hvithet enn rutil) en tendens til å agglomerere i belegningsløsningen hvis den brukes direkte, noe som resulterer i "lyse flekker" på overflaten av det bestrøkne papiret og en tapsrate som overstiger 15 % med hvitt vann. Polyvinylalkohol (PVA) dispergerende tilsetningsstoffer kan stabilt dispergere TiO2 i beleggsløsningen gjennom hydrogenbinding, og holde partikkelstørrelsen innenfor et område på 1-3μm. Kombinert med et kationisk polyakrylamid (CPAM) retensjonsadditiv, festes partiklene godt til papirfibrene gjennom ladningsadsorpsjon. Etter påføring på én papirfabrikk økte TiO2-retensjonen til 92 %, det bestrøkne papirets hvithet økte fra 88 % ISO til 92 % ISO, og reproduksjonen av trykte punkter ble betydelig forbedret.

Utvalget av titandioksid-spesifikke tilsetningsstoffer er ikke en-tilnærming-passer-alle. Tre kjerneprinsipper må følges: For det første, matching av titandioksidkrystallformen-rutil (sterk værbestandighet) er egnet for utendørsbelegg og plast, med fokus på værbestandige tilsetningsstoffer; anatase (høy hvithet) er egnet for papirfremstilling og interiørbelegg, med fokus på dispergerings- og retensjonstilsetningsstoffer. For det andre, å matche prosesseringsteknologien-høy-temperaturprosesser som ekstrudering og sprøytestøping krever høye-temperatur-tilsetningsstoffer (som silikoner), mens omgivelses-temperaturprosesser som belegg og blanding kan bruke konvensjonelle dispergeringsmidler (som polykarboksylater). For det tredje, overholdelse av miljøkrav-for øyeblikket, strengere VOC- og tungmetallrestriksjoner i belegg- og plastindustrien krever lav-VOC (mindre enn eller lik 10g/L) og tungmetallfrie tilsetningsstoffer{{17}.
I fremtiden vil titandioksid-spesifikke tilsetningsstoffer utvikles mot «multifunksjonell integrering» og «grønn» utvikling. For eksempel kan kompositttilsetningsstoffer som kombinerer sprednings-, forvitrings- og anti-sedimenteringsegenskaper redusere antallet og mengden av tilsetningsstoffer som brukes, og dermed redusere kostnadene for produsentene. For titandioksidapplikasjonsbedrifter kan de bare ved å kombinere sine egne produktegenskaper (som beleggsystemer, plastsubstrater) med prosesseringskrav og velge tilpassede additivløsninger maksimere ytelsesverdien til titandioksid og danne en differensiert fordel i den harde markedskonkurransen.

